Bjørnøyas historie og kulturminner

Tobiesens Hus i HerwighamnaHerwighamna. Badstua til venstre og midt i bildet Tobiesens Hus som er bygd i to omganger, henholdsvis i 1822 og 1865–66. Hammerfesthytta (bygningens fremste del) er Svalbards eldste, komplette stående bygning. (Bilde: Hallvard Strøm / Norsk Polarinstitutt) Lognvika og Steinkjerholmane i RussehamnaLognvika og Steinkjerholmane i Russehamna. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard) Tunheim slik stedet så ut i velmaktsårene 1916–25.Tunheim slik stedet så ut i velmaktsårene 1916–25. (Bilde: Norsk Polarinstitutts bildearkiv) Tunheim i dag– og slik ser det ut i dag. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard) Russiske fiskefartøyer driver omlastingRussiske fiskefartøyer driver omlasting ved sørspissen av Bjørnøya. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard) Nærbilde av Tobiesens HusNærbilde av Tobiesens Hus. Den lafta Hammerfesthytta fremst. (Bilde: Hein B. Bjerk / Sysselmannen på Svalbard) Den meteorologiske stasjonen i HerwighamnaDen meteorologiske stasjonen i Herwighamna. (Bilde: Odd Harald Selboskar / Norsk Polarinstitutt)

Første dokumenterte besøk på Bjørnøya var to nederlandske skip i 1596. Willem Barentsz var navigatøren på det ene av skipene. Denne hendelsen representerer starten på den menneskelige utnyttelsen av øyas ressurser. I flere hundre år var jakt og fangst av marine pattedyr og sjøfugl det viktigste formålet med ekspedisjonene nordover.

Det finnes mange kulturminner på Bjørnøya fra flere ulike historiske epoker. Kulturminnene som ligger tilbake i landskapet forteller om flere nasjoners virksomhet på øya gjennom flere hundre år. De eldste kulturminnene på øya er skjelettrester på slakteplasser for hvalross. Hvalrossbestanden ble slaktet ned i to perioder med 200 års mellomrom. Først av engelske fangstfolk som årlig avlivet ca. 900 dyr i hvert av årene 1605, 1606 og 1607. Bjørnøya var i disse årene første stopp på veien nordover mot Svalbard der de fanget hval og drev kartlegging av farvannene ved øygruppa. Ikke minst var lokaliseringen av trygge havner og gode hvalfangstplasser viktig. Tidlig på 1600-tallet var de engelske fangstmennene lite bevandret i å fange hval og hadde i realiteten ingen erfaring med å drive hvalfangst. Hvalrossen på Bjørnøya var en god erstatning før kunsten å drive hvalfangst ble lært og Spitsbergen med omkringliggende øyer overtok som første og eneste stopp på seilasen. Fra 1603 og frem til 1612 ble Bjørnøya besøkt av 11 fangstekspedisjoner og ca. 3000 hvalrosser ble slaktet.

Russiske pomorer kom til Bjørnøya og drev fangst sist på 1700-tallet. Fangsten var rettet mot hvalross, isbjørn, sel, rev og fugl. De sanket også egg og dun. Pomorene har etterlatt seg tufter, graver og rester av russekors, blant annet på St. Sebastian vest for Kvalrossfjæra i Nordhamna. Det er også tufter i Russehamna sør på øya. De best bevarte tuftene (St. Sebastian) er utsatt for sterk bølgeerosjon. Lokaliteten overvåkes.

I 1818 og de påfølgende årene ble hvalrossbestanden igjen slaktet ned. Bare i 1818 ble hele 900 dyr avlivet på strendene av engelskmennene. Ryktet om hvalross nådde Norge, og i 1822–23 overvintret en ekspedisjon fra Hammerfest her. Hammerfesthytta ble satt opp i Herwighamna. Hytta er laftet og står ennå. Den ble påbygd i 1865–66 av Sivert Tobiesen. Det sammensatte huset ble nå kalt Tobiesens Hus. Dette huset er den eneste bygningen som fremdeles er bevart. Den representerer den første fasen i norsk fangst da ekspedisjonene var store og hvalross var det mest interessante byttet. Overvintringsfangsten tok slutt kort tid etter.

En landstasjon for hvalfangst ble i 1905–1908 bygd i Kvalrossbukta sør på øya av Morten Andreas Ingebrigtsen. Eldre fotografier viser at det en gang stod flere store bygninger her. I dag ligger et godt bevart tuftekompleks og en dampkjele tilbake. Tyske Theodor Lerner, på folkemunne kalt «Tåkefyrsten», startet i 1898 forsøk med utvinning av kull i nærheten av Kvalrossbukta. Det ble med forsøket. Det samme gjaldt et forsøk på drift på blyglans i Gruben og Blyhatten nord for Sørhamna i regi av Bjørnøen AS. De mest omfattende kulturminnene på Bjørnøya finnes på Tunheim på øyas nordøstre hjørne. Her brøt og skipet Bjørnøen AS ut ca. 115 0000 tonn kull i perioden 1916–1925. Anlegget bestod av 25 hus og på det meste overvintret 182 personer. En radiostasjon ble opprettet i 1919, og i 1923 ble det bygd en meteorologisk stasjon på plassen. Tunheim ble imidlertid evakuert og ødelagt av de allierte under 2. verdenskrig. En hel «by» ligger i dag i ruiner på skrenten ut mot havet. Den eneste bygningen som holdes ved like er sprengstofflageret. Det brukes som velferdshytte av stasjonsbesetningen. I alt er Tunheim et eksempel på troen på fremskrittet som hersket i de første tiårene av 1900-tallet. Mange virksomheter ble etablert på usikkert grunnlag, og de aller fleste ble lagt ned etter få år med prøvedrift. Tunheim har stor historisk kildeverdi der den i dag ligger i ruiner som et minnesmerke over optimisme og pågangsmot.

Bjørnøya rommer i tillegg mange andre kulturminner som ikke er nevnt her.

I 1947 ble en ny radiometeorologisk stasjon bygd i Herwighamna i nærheten av Tobiesens Hus. Denne bemannes i dag av ni personer. Mannskapene skiftes ut to ganger i året. Stasjonen består av i alt ca. 20 bygninger spredt over et ca. 150 dekar stort område.

Dagens aktiviteter

Eneste helårsaktivitet på Bjørnøya i dag er den som foregår på den meteorologiske stasjonen. Ellers foregår det årlig forskning i forbindelse med overvåkningen av sjøfugl. Sommeren 2006 ble det gjort en ekstraordinær stor feltinnsats for å totalkartlegge fuglelivet på øya. Forskere av andre nasjonaliteter (engelske, franske, svenske m.m.) jobber også tidvis her. Utenfor øyas søndre og østre del ligger det ofte fiskefartøyer i le for å laste om eller bunkre.

Oppdatert mars 2015

Cruisehåndboka fås også som bok

Bestill nå

Innbundet og rikt illustrert, 241 sider, kr 249,–

Norsk Polarinstitutt
Framsenteret
9296 Tromsø